Slagmarka under første verdenskrig

Før krigen var jeg bare en bonde. Jeg bodde på en går i nordkanten av Frankrike og levde et enkelt, men lykkelig liv. Jeg fikk plutselig innkallelse til hæren for å beskytte landet mot tyske tropper. Dette kom brått på, men jeg ble svært glad. Jeg forventet spennende eventyr, men dette viser seg til å være langt fra sannheten. Offiserene var gretne og da de plasserte meg i en av skyttergravene helt i fronten, ble livet mitt endret. Først undret jeg bare på hva som foregikk. De andre soldatene var helt stille, og noen få stirret ut i intetheten. Plutselig hørte jeg et smell og mistet hørselen et kort øyeblikk. Jeg ble helt sjokkert og visste ikke hva jeg skulle gjøre. Alle rundt med satte seg i posisjonene sine og sende kanonkuler tilbake til fienden. Jeg prøvde å gjemme meg i et hjørne mens dette foregikk, men da en sersjant bort til meg og dro meg til seg. Han skrek til meg innstrukser om hva jeg skulle gjøre. Jeg fikk ikke halvparten med meg, men det jeg hørte fra han var at jeg skulle sitte klar med gjevær og skyte hvis jeg ser noen. Om ikke så lenge så kunne jeg se et hode på fiendens side. Jeg ville ikke skyte, men etter det sjokket jeg opplevde, så skjøt jeg ham som om det ikke påvirket meg. Men det gjor det. Jeg begynte å tenke over hva jeg nettopp gjorde, men det ble ikke mye tid for meg å tenke før mer kanonkuler traff oss. Til tross for at dette var et fullstendig kaos, så ble jeg vant med det i løpet av noen få dager. Nå sitter jeg i grøfta og skriver dette på min notisblokk mens jeg hører etter ankommende kanonkuler. Livet i skyttergraven har blitt en rutine, men jeg er alltid oppmerksom på at alt plutselig kan gå gale, og jeg frykter at det kan skje ganske snart.

Øst Tyskland, Den Kalde Krigen

Livet her i øst tyskland er ikke lett. Etter at jeg traff noen fra utsiden som fortalte meg om hvor mye bedre deres liv var, så har jeg innsett at vi har dårligere leveforhold enn i nabolandene. Jeg våkner tidlig om morningen, rydder opp i huset. Noen ganger kommer det hemmelige politiet på døra. Som i går. Da spurte de om jeg hadde hatt kontakt med noen fra utsiden. Jeg klarte å holde hemmeligheten inne, men de forfølger meg fremdeles. Hvor lenge de kommer til å holde på, vet jeg ikke. Hver dag drar jeg til markedet og kjøper den samme gamle maten vi alltid kjøper. Det er ikke noe annet utvalg. Jeg har forstått at vi har et svært begrenset utvalg med varer, ikke bare matvarer. En kamerat av meg forsøkte å flykte fra landet forrige uke. Desverre ble han fanget av det hemmelige politiet før han i det hele tatt kom seg til grensa. Ikke vet jeg hvordan, men jeg har hørt om at de setter opp kabler for å høre etter på samtaler, det fanget sikkert opp en samtale om hvordan han skulle flykte. Tydeligvis er det mange som har prøvd å flykte. Desverre har ikke jeg muligheten til dette, nå som det hemmelige politiet følger med på alt jeg gjør. Jeg håper at noen frir oss snart. Jo mer jeg tenker på det, jo mer overbevist er jeg at vi er fanger og øst tyskland er vårt fengsel.

Børsekrakket i 1929

Jeg har opplevd noen uhyggelig stresselige ting. Etter krigen så fikk vi en gyllen mulighet til å bli rike. Jeg var soldat under krigen og første dagen etter at jeg kom hjem, så feiret vi så det suste. Jeg samlet sammen familien og vi koste oss i flere dager. Økonomien gikk helt strålende, jeg solgte aksjer og vi ble fort steinrike. Vi kjøpte en enorm villa med eget badebaseng og alt en familie kunne ønske. Vi levde livet. Vi festet og drakk hver eneste dag og inviterte så mange folk så vi kunne. Vi hadde nok penger til å kose oss i flere år, men i år 1929 så snudde alt på hodet. Plutselig stupte økonomien og jeg klarte ikke tjene mer på aksjene. Vi mistet nesten alt vi eide og nå nylig måtte vi gi fra oss den flotte villaen vi hadde. Jeg skriver dette i dagboka mi jeg bærer på meg, nå sitter vi ute på gata og venter på en mulighet til å leve lykkelig igjen. Det er lite mat å få, men vi har en gård med noen hyggelige folk som gav oss ly. Jeg har ikke mye håp igjen om framtiden.

Norge 1800

I dag flyttet jeg til byen.
Etter en lang periode med vanskeligheter på grunn av lave inntekter så bestemte vi oss for å skaffe oss mer lovende jobber i byen. Da vi kom frem så så vi at det var tett i tett med folk. Vi søkte etter jobber på en fabrikk og fikk dem. Folk ute i gata diskuterte om begrensinger av alkoholbruk. Jeg er avholdsmann og det er familien min og. Vi har vært relativt aktive i avholdsbevegelsen. Skadene påført av forbruk av alkohol er mangfoldige. Jeg havnet i en krangel med en eldre mann om dette temaet på baren. Inntektene vi kommer til å få fra fabrikk arbeidet virker svært lovende, for første gang på lenge får vi sikkert et skikkelig måltid, i stedet for en potet og en brødskive hver dag.

Hekseprosesser

Jeg våknet tidlig om morgenen fordi noen ropte utenfor døra hvor jeg bor langt nord i finnmark at de hadde funnet en heks! Oisann, jeg stod opp og vandret bort til alle folka utenfor. De samlet seg borte med en lokal innsjø og gjorde seg klar til å se om kvinnen virkelig var en heks eller ikke. Når de dyttet henne ut i vannet så fløt hun på vannet! Vi fant en heks! Heksa begynte å le og tryllet frem en sopelime. Før vi kunne få tak i henne så fløy hun avsted. Dette er hva vi håper resultatet blir, men som vanlig synker kvinnen til bunns. Jeg begynner å lure på om hekser egentlig finnes. En rik mann fra langt sør protesterte imot hekseprosessene i går. Kanskje han har rett. Jeg snakket med en lokal bonde om det, men han anklaget meg for å være en heks, så jeg dengte ham til med staven min og løp avgårde. Jeg har ikke hørt fra ham enda, så han har sikkert glemt det.

Svartedauen

Jeg våknet tidlig om morgenen midt i den kalde vinteren. Jeg hører broren min hoste fælt for seg selv i det andre rommet, han hadde pesten. Vi måtte fort bli kvitt han, ellers så hadde hele landsbyen blitt smittet. Desverre begynte en annen bonde å bli plaget av pesten, så vi måtte flykte så fort så mulig. Svartedauen hadde besøkt vår landsby og det var svært få som kom seg vekk urørt(.no). Senere på dagen så traff vi på en annen landsby, men ikke en eneste sjel var å se. Nå, sent på kvelden, skriver jeg denne teksten på et stykke papir. En dyster morgen venter.

Vikingtiden

Dette blir kanskje mitt siste blogginlegg. Alle er etter meg fordi jeg er lyst fredløs. Dagen startet som alle andre dager, jeg drakk meg full på mjød, gikk ut på tokt og plyndret en landsby eller to. En kollega av meg var litt skeptisk på vikingenes oppførsel og jeg skjelte han bare ut om det. Å plyndre er en del av vikingenes liv. Han forsvant ikke så lenge etterpå. Denne plyndringen var litt annerledes fordi en fiendtlig tropp hadde holdt til i husene. Vi spiste alle et par steinsopper og det neste øyeblikket våknet jeg opp uten et øre, men vi seiret. På vei hjem følte jeg meg stolt og gledet meg til et godt måltid, men da jeg nærmet meg huset så så jeg den skeptiske kollegaen komme ut av døra. Jeg ble illsint, men fordi jeg var skadet så kunne jeg ikke få tak i ham. Jeg gikk inn i huset og raserte alt, kona mi slo til hodet mitt så jeg kappet hode av henne, så sint jeg var. Jeg angrer ikke. Etterpå vandret jeg vinglende bort til den skeptiske kollegaen med en stor øks og slo til. Noen kom seg vekk og ga beskjed til andre. Da ble jeg lyst fredløs og måtte flykte, men de fant meg til slutt. Så trøtt som jeg var så kunne jeg ikke slå tilbake. De knivstakk meg i øynene, men så heldig jeg var så mistet jeg ikke hele synet mitt. Jeg svingte med øksa mi og kappet en mann i to uten at jeg visste det. Da kom det en snøstorm så jeg fikk en gyllen sjanse til å stikke av før de slo til med siste slag. Akkurat nå gjemmer jeg meg inni en låve til en lokal bonde og venter på at de finner meg. Så dette blir sikkert mitt siste blogginlegg, men jeg planlegger ikke å dø uten en skikkelig slosskamp, så de kan bare prøve seg!